Av og til kan jeg også være sosial, og tidligere i uka vendte jeg snuten sørover for å...du vet, være sosial og sånn... Jeg må jo nesten legge ut et par bilder av Maritas svinekule leilighet, for anledningen pyntet opp med spindelvev!
I forgrunnen min nye perlepusevenn (som stirrer på deg når du sover, og trøster deg når du har vondt), i bakgrunnen et uskyldig offer for min "lystest". ^.^
Jo, denne trøstinga. Jeg skulle prøve en fabelaktig flott kjole, og mens jeg lette etter utgangene til ermene (mens jeg var inni kjolen) sa det plutselig POPP inni meg og armen havnet i en vinkel armer ikke skal være i, samt at jeg ikke kunne løfte på den og det gjorde VONDT. Jeg tok tak med den andre armen og dyttet den daue på plass. Kjolen fulgte etter, og jeg havnet på gulvet som en velkledd haug kaldsvettende besvimelsesklump. Å få armen ut av ledd er nemlig noe av det ekleste jeg vet om, og som sagt gjorde det VONDT. Det var altså mens jeg lå i denne hikstende, velkledde haugen at katten trådte til som moralsk støtte. Ja, og Marita da! Henne vil man jammen ha i nærheten når man skader seg, for hun vet hva som må gjøres.
Det var totally verdt det, kjolen var awesome!
Men, hallo: Få armen halvveis ut av ledd når man prøver en kjole? Skjer'a lissom? Jeg kom meg til kiropraktoren min etter en dag eller to, og der fikk jeg beskjed om hvorfor dette skjer og hva som må gjøres og sånn... Og at dette kan skje støtt hvis jeg er skikkelig heldig. O_o
Jeg er bare glad for at jeg vet om dette nå, og at det ikke skjedde bak scenen under en visning eller noe tilsvarende katastrofalt. ;-P
Det blir heldigvis stadig mindre smertefullt inni der, og jeg akter å få supersterke skuldre og rygg en gang...! Håja.
Men over til noe mer tasty:
GOD mat var god!
Tjihi, verdens fineste mikrobølgeovn? ^.^
*paparazimoment*
*shifty eyes*
Og så glemte jeg kameraet mitt helt.
The End.
